BRODERI ER SOM HÅNDSKRIFT, OG BLOMSTER ER NATUR

I går broderte jeg fem runde, gule blomster på bunaden til datteren min. Det tok ca hele dagen og litt utpå natta. Mange, mange timer tar den broderingen. Men det er ganske koselig skal jeg si deg, kjære leser, å sitte i en sofa hele dagen og brodere.

Jeg hadde besøk, jeg så på TV, eller jeg hørte på TV, øynene må være på broderiet. Og jeg hørte på podcaster. Og hele tiden broderte, broderte og broderte jeg. Jeg la ut et par bilder av broderiet på Instagram og Facebook, jeg får ganske mange tilbakemeldinger, og de fleste er positive. Alle sier at jeg er flink, noe jeg synes er litt rart å si. Det er nok hyggelig ment.

En dame som jeg aldri har har hørt om før, sendte melding og ville lære meg hvordan jeg kan brodere rødrosa mye finere enn det jeg har klart til nå. Jeg prøvde å forklare henne at jeg bare hadde brodert en rødrose, og at det ikke var fokuset mitt akkurat nå, men damen var fast bestemt på at jeg måtte lære dette skikkelig med en gang. Hva skal jeg si, sa jeg til damen, jeg har litt mye å tenke på, jeg takker for interessen, men jeg spør når jeg trenger hjelp. Jeg lover å forbedre meg.

Jeg ser på rødrosa mi og synes den er god nok, egentlig, og ikke noe å hisse seg opp over.

De fleste blir sikkert imponert over at man kan brodere en bunad. Særlig de som ikke har gjort det selv. Men det er bare et digert arbeide, man må stole på seg selv eller ha en psykolog eller aller helst en venninne ved sin side som sier igjen og igjen: Det er bra, det er bra nok, det skal jo bare være nederst på stakken.

Og så må psykologvenninna si at broderi er som håndskrift, og at blomster er natur. Disse frasene må vi gjenta for hverandre igjen og igjen, for å godta at våre blomster og stilker og blad ikke blir prikk like blomstene og stilkene i bunadekspertheftet vi holder oss til. I det heftet viser bunadsekspertene oss hvordan det SKAL gjøres. Våre broderier er våre broderier, og ikke bunadekspertenes broderier. Våre bunader skal bæres av våre døtre, de skal gå med bunaden i konfirmasjon, på 17. mai og i bryllup, i dåp og kanskje av og til ved en annen høytidelig anledning.

Og døtrene skal bære bunadene med stolthet, og de skal skryte og føle i hjertet at mamma broderte denne til meg. Hun satt i dagevis, ukevis, månedsvis, ja faktisk i flere år, bøyd over disse stingene, disse blomstene og stilkene. Hun gjorde det for meg, i tråd med bunadstradisjonen men også på sin egen, kreative måte. Hun satt sammen med venninna si, de hadde det hyggelig og snakket om broderi og om livet og kreativiteten.

Er det kreativt å brodere bunad, da? Å brodere bunad er å overbevise seg selv om at man greier å brodere en bunad. At man holder ut de mange tusen stingene, sy, sy, sy, sy, skifte tråd, sy videre, misfornøyd, ta opp, prøve på nytt, sy, sy, sy, bedre nå, den ble fin, den ble rar men det er natur, det er håndskrift, jeg driter i det, nei, den tar jeg opp.

Sånn snakker vi hverandre opp, sånn jager vi hverandre framover i broderiet, sånn holder vi ut oss selv og våre indre kritikere, av og til får kritikeren innpass og får oss til å ta opp litt av de mest skeive stingene, men som oftest jager vi dem bort og ber dem passe sine egne saker.

Vi stoler på at vi produserer kvalitet. Men det er ikke kompani Lauritzen, det handler om livet selv og det skal ikke være feilfritt og perfekt og akkurat som det ekspertene får til etter 40 år i bransjen.

(Husfliden vet mest om nordlandsbunaden, her kan du lese mer om den.)