TILBAKE TIL EN EGEN KREATIV PRAKSIS

Da jeg var liten, tegnet jeg hele tiden. Vi hadde aldri tegning på skolen, men vi fikk lov til å tegne noen ganger, for eksempel i kristendomstimen. En gang i tredjeklasse husker jeg at jeg tegna Jesus med Adidas joggesko. For sånne sko hadde storebrødrene mine, og de var like tøffe som Jesus. Og jeg hadde tydeligvis blikk for detaljer og likte å bruke tid på småtteri som gjorde tegningene mer interessante. 

Senere i livet fortsatte jeg i samme spor. Jeg tegnet på videregående, som selvfølgelig ble formingslinja som det het den gangen. Jeg satt oppe til langt på natt og tegnet før vi skulle levere oppgaver. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg elska det. En gang kom jeg over dagboka til Mamma. Der sto det at hun var glad for at jeg hadde valgt rett retning i livet, nemlig tegninga. 

Jeg tegnet og tegnet og malte og holdt på. Et par år bodde jeg i Trondheim, uten at jeg aner hva jeg egentlig gjorde der. Men en ting er sikkert, jeg ville tegne og male og det holdt jeg på med så mye jeg kunne. Jeg søkte på Kunstskolen i Kabelvåg, og kom inn, og der hadde jeg to fantastiske år der jeg fikk tegne, male, lage skulptur, keramikk og installasjon fra morgen til kveld. Det var magisk, jeg fikk så mange ideer, jeg jobbet og jobbet. På et tidspunkt hadde jeg så mange ideer at jeg tenkte at det kanskje var det jeg skulle jobbe med, et idékontor der folk kunne få øse av min overflod. 

Kunstakademiet ville ikke ha meg, jeg søkte og søkte men kom ikke inn. Dette var en periode med mye strev og lite lønn for strevet. Jeg skulle jobbe med kunst, gjorde det likevel, ikke lett uten penger og jobb, men jeg holdt på. Flyttet til Oslo og gikk rundt og sultet, bodde hos familie, levde fra hånd til munn. Jeg malte og skrev, og fikk jobb som aktmodell (gøy) og på Rimi (pyton). Så kom jeg inn på skrivekunstakademiet i Bergen. Da slutta jeg på Rimi (på dagen) og flytta til Bergen. Der hadde jeg et halvt, fantastisk år, og et halvt fjernt år. For midt i det året døde Mammaen min. 

Da mamma døde, stoppet ideene mine å flomme ut. Jeg var i sjokk, hun døde brått, uten forvarsel. Så da stoppet det. Jeg var ikke lenger hun kreative. Jeg skulle ikke lenger bli kunstner, jeg ble en skyggekunstner som hang rundt med alle de kreative folkene jeg kjente. Jeg lot dem gå forbi meg, de kom inn på kunstskoler, jeg begynte på universitetet for å bli noe. Jeg ble ikke noe, men jeg ble kjent med mange fine folk. Til slutt begynte jeg å jobbe. Jeg jobbet på museum, som journalist og til slutt ble jeg lærer. Alt dette var ganske kreative jobber. Og så ble jeg jo kunst og håndverklærer, siden jeg hadde gått på kunstskole. 

I ti år lærte jeg unger å tegne og male, jeg lærte dem fargeteori, jeg lærte dem om arkitektur (det måtte jeg lære meg selv først) og keramikk. Av og til var det magisk. Av og til var det pyton. Men jeg tjente til livets opphold, og jeg fikk familie, og jobb og familie tok det meste av tida mi. Jeg var også så heldig at jeg fikk jobb på kulturskolen. Det er plassen for meg, fordi der er det faktisk kreativitet som er det viktigste, og alle som jobber der holder på med det på forskjellige måter. 

I februar døde Pappa. Da skrev jeg en tale til ham. Enda han var død. Søsknene mine og jeg mente at noen måtte si noe. Det ble meg. Jeg visste ikke at jeg kunne skrive taler. Men det kunne jeg jo. Det var som å føde. Plopp sa det da slimproppen gikk, etter en lang og krevende graviditet. Så kom talen. Og så kom masse annet. Jeg begynte å skrive igjen. Jeg begynte å male og tegne igjen. Plutselig måtte jeg bare male hver dag. Tegne hver gang jeg hadde sjansen. Ideene begynte å boble igjen. Akkurat som jeg ble rystet, eller ristet på, kanskje, da mamma døde, var det som om jeg ble ristet tilbake da Pappa døde. 

Nå lever jeg et dobbeltliv, delt mellom en kreativ jobb som nesten tar knekken på meg iblant, og et privatliv der jeg prøver å få plass til å være kreativ på egne vegne. Det kan til tider være tøft nok å jobbe på skolen, og hjemme har jeg barn som skal ha mat og kjøres hit og dit og følges opp på diverse måter. Men innimellom disse viktige oppgavene får jeg faktisk prioritert min egen kreative praksis. Jeg merker at denne prioriteringen av maling, tegning, skriving og utvikling av noe jeg begynte på for lenge siden men som faktisk har vært en stor del av meg i alle disse årene, gjør meg godt. Jeg kommer på en måte tilbake til meg selv, der jeg skal være. Og kanskje er det bra for omgivelsene mine også, at jeg får være den jeg er ment å være.