En lykkelig heks

Jeg gikk en liten tur. I ullbukse og uten bh. Jeg gikk forbi bjørka som jeg har gått forbi i snart 15 år. Nå har den blitt ved! Jeg kjenner dette treet. Vi er venner. Jeg har fulgt med det på turene mine, i sorg og i glede, i regn og i sol. En lang stund holdt det på å dø.

To vårer på rad var den døende bjørka et hjem for sommerfugler. Det var et sommerfugltre, neslesommerfuglenes plass for å legge egg og larvenes sted for å gå igjennom den fantastiske utviklingen de går igjennom for å bli sommerfugler. Det vrimlet av sommerfugler rundt den avsagde stammen. Det sto enda et par meter igjen av den.

Etterhvert falt barken av i store flak. Det var da jeg tenkte: Kan man farge med bjørkebark? Det kunne man, man får det nydeligste mørkegrå farge. Jeg begynte å samle med meg barkebitene som falt ned på veien.

Tror du naboen synes det gjør noe? Jeg hadde en litt rar følelse da jeg gjorde det. Skulle jeg ha ringt på og spurt? Han er en veldig grei nabo. Men vi snakker bare sammen når vi tilfeldigvis møtes utenfor huset hans. Jeg går forbi og hunden min, som elsker å snakke med naboer, vil bort og kose. Så koser han med hunden og vi slår av en prat. Han ser ut som en viking. Vi kaller ham bare vikingen.

Nå ligger treet der som digre vedkubber. Barken ligger strødd rundt. Jeg plukker med meg så mye jeg kan. Det er tjukk bark i store flak. Jeg bærer det med meg opp bakken. Bark foran i den ene armen. Hunden i bånd i den andre. Jeg bærer en skatt. Jeg tenker på alt garnet som skal bli så fint. På at jeg skal male bilder og brodere på dem med dette garnet. Jeg er en heks. Jeg er en lykkelig heks.